Vi snakket med journalisten, skjønnlitterær forfatteren og PEN Eritrea utøvende direktør om situasjonen landet hans står overfor og hvordan han jobber for å bøte på det. Zeres novelle "Flagellates" vises som en del av vår globale antologi.
I juni i år sendte en koalisjon av menneskerettighetsadvokater, aktivister og institusjoner et felles brev til FN, der de oppfordret dem til å gjeninnføre en etterforsker til dets medlemsland Eritrea. Offisiell utnevnt til en spesiell ordfører, og denne etterforskeren, sammen med FNs kommisjon for menneskerettigheter, hadde funnet ut at under den toårige overvåkningen juni 2014 - juli 2016, hadde den eritreiske regjeringen, under styre av president Isaias Afwerki, gjentatte ganger krenket mange grunnleggende borgernes rettigheter. Landets politiske uro er så dårlig at det har fått kallenavnet "Nord-Korea i Afrika", og det asiatiske landet er det eneste som rangerer under Eritrea i World Press Freedom Index. "Med tanke på de pågående forbrytelsene under folkeretten, inkludert tortur, slaveri og tvangsfulle forsvinninger, og brudd på grunnleggende friheter begått i Eritrea, " skrev koalisjonen, "den spesielle ordførerens mandat
har vært medvirkende til å overvåke den alvorlige situasjonen på bakken, synliggjøre pågående brudd og unnlatelsen av å implementere anbefalingene fra CoI og i å tilby en viktig plattform for å forsterke ofrenes stemmer og bekymringer."
Blant de signerte var det eritreiske kontoret til den litterære og fri ytringsadvokatinstitusjonen PEN. Den administrerende direktøren, journalisten og skribenten Abraham Tesfalul Zere, har vært en nøkkelfigur i å fremme bevissthet om grusomhetene under Afwerki, som har vært ved makten siden Eritrea erklærte uavhengighet fra Etiopia i 1993. PEN Eritrea består av eksilforfattere og journalister spredt over hele verden; tre av dets aktive medlemmer er basert i Ohio, hvor Zere dro etter å ha rømt landet, og hvor han med sikkerhet kan dokumentere regimets pågående forbrytelser for en rekke engelskspråklige tidsskrifter, inkludert The Guardian, The New Yorker, The Independent, Al Jazeera og Index on Censorship magazine. Andre eritreiske journalister er ikke så heldige. I følge Amnesty International, som også er undertegnet av brevet, har mer enn 10.000 mennesker blitt fengslet for politiske forbrytelser alene, hvorav et betydelig antall er journalister som Zere.
Som skjønnlitterær forfatter har Zeres utvandring også tillatt ham å finjustere en spesielt gripende satirestil, og historien hans "Flagellates", som vi utelukkende har utgitt som en del av vår globale antologi, er eksemplarisk. Sett i et av Eritreas beryktede underjordiske fengsler, hvor tortur og grusomhet er vanlig, angår "Flagellates" en ny "velvillig" fengselsansvarlig, som prøver å ha en sivil diskusjon med de innsatte om hvordan de skal få utstedt de nødvendige vippene deres. "Selv om det ikke er i min makt å direkte avskaffe standardstraffen for 15 korrigerende vipper, " sier den nye sjefen, "jeg kan justere hvordan de blir fordelt. I stedet for å administrere vippene på en gang, selv om dette kan være din preferanse, tror jeg at vi kan gi ut flogging gjennom dagen: fem om morgenen, fem på ettermiddagen og fem om kvelden. Hvordan ser du dette? Noen kommentarer?"
Vi snakket med Zere om hans arbeid med PEN Eritrea, hvordan noen av hans landsmenn holder liv i den eritreiske litteraturen i utlandet, og hans egen personlige historie om å forlate hjemlandet.
***
"Flagellates" er en satire satt i et interneringssenter, hvor fangene debatterer med sjefen om fordelingen av deres nødvendige surringer. Kunne du snakke om grunnlaget og realitetene som denne satiren kommenterer?
Fiksjonen blekner i forhold til virkeligheten til dagens Eritrea. Det er over 360 fengselsanlegg (flertall underjordiske interneringssentre som drives eller eies av militære befal som presser ut penger for bønneforhandlinger) i denne lille nasjonen på under fem millioner mennesker. En eller annen måte har en gjennomsnittlig eritreisk tjenestegjort tid i disse interneringssentrene (meg selv i en arbeidsleir). Graden av dehumanisering og brutalitet mange samvittighetsfanger opplever er vanskelig å fatte. George Orwells 1984 og Franz Kafkas The Trial leser ikke som allegoriske historier om en dystopisk verden, men som litt pyntet beretninger om livet i selve Eritrea. Personlige historier om fengselsanleggene varierer - jeg har hørt om mennesker som ble tvunget til å spise med avføring-beslaglagte redskaper; til andre som tjenestegjorde i årevis i ensom innesperring på grunn av feil identitet, med selv vaktene innrømmet fritt at de var internert i feil person. Jeg har også hørt om noen arbeidere som ble fengslet under tøffe forhold fordi fangevokterne ønsker å hente ut informasjon angående sjefene deres, menn som aldri selv ville bli tiltalt. Jeg skrev "Flagellates" med alle historiene som bakteppe. En rett, realistisk historie kunne ikke fatte omfanget av en slik bisarr virkelighet, så jeg måtte være like bisarr med fantasien; Jeg husker at jeg til og med sprengte i høy latter mens jeg skrev den på en kaffebar.
Denne historien har undertittel "En ekte fiktiv beretning", og jeg lurer på om du kunne diskutere nyansen i denne frasen som den angår fortellingen din.
Det la jeg inn for å skape uklarhet; fortelleren heter også Abraham av samme grunn. Totalt sett vever jeg mellom fiksjon og virkelighet, da det er vanskelig i en eritreisk sammenheng å skille mellom de to, spesielt i interneringssentrene. For eksempel, når denne historien (i sin opprinnelige Tigrinya) ble publisert i en blogg, skrev en eritreer meg som uttrykte "raseri han følte å lese om denne opplevelsen som om den var min egen", og foreslo til og med at jeg rapporterte den til FN Undersøkelseskommisjonen om menneskerettigheter i Eritrea. I en annen lesing viser dette eksemplet også slik praksis normalt forventes i eritreiske fengselssentre.
Foto med tillatelse fra Democracy Digest
Du skrev et stykke for The Guardian som beskrev Eritrea som landet som er rangert som den tredje verste i fengsling av journalister (bak Iran og Kina), og hvor du skrev: "Hvis du ikke gir dem stemme, vil ingen gjøre det, " og beskrev det ikke bare som Afrikas Nord-Korea, men verre. Ser du Eritrea som et internasjonalt glemt autokrati?
På grunn av sin lukkede natur har omverdenen ingen anelse om hvordan Eritrea har blitt styrt de siste 26 årene under 'President-for-Life' Isaias Afwerki. I tillegg til den dystre virkeligheten jeg har beskrevet i The Guardian, er det landet som ble rangert sist (nr. 180) de siste åtte årene på rad (2009–2016) på Reporters Without Borders 'World Press Freedom Index. Det er også det mest sensurerte landet på jorden, rangert til og med under Nord-Korea, ifølge rapportene fra Committee to Protect Journalists. Eritreere som bor i landet sitter bare igjen med ett middel til motstand-mangel på samarbeid. Vi har nådd et stadium hvor unnlatelse av å applaudere de irrasjonelle handlingene til regimet anses som uenighet.
Det er faktisk glemt eller bagatellisert internasjonalt - i motsetning til, for eksempel, Nord-Korea - fordi det ikke utgjør en overhengende trussel mot den etablerte verdensordenen. Først nylig begynte det å få oppmerksomhet i media på grunn av bølgen av flyktninger i Europa. Ellers har jeg alltid antatt at det kanskje kan være enda verre enn Nord-Korea, fordi eritreere lever i en mest kvalt atmosfære inne i landet, mens de er bevisste om omverdenen (muligens fordi regimet mangler midler til absolutt kontroll). Det som gjør det verre enn Nord-Korea, er etter mitt syn at det også er et land som har blitt stadig dårligere i et utrolig tempo. Eritreere inne i landet nektes ikke bare alle former for frihet, men et minimums middel til å leve.
Som administrerende direktør i PEN Eritrea (i eksil), hva er noen av oppdragene og programmene du iverksetter for å utfordre denne sensuren og undertrykkelsen? Hvilke suksesser har du hatt? Og hvor er du for tiden?
Jeg er for tiden hjemme i Athen, Ohio, hvor jeg har vært siden jeg kom til USA for noen år siden. Før jeg forlot landet, ble jeg identifisert som nasjonal sikkerhetstrussel av den tidligere direktøren for informasjonsdepartementet, Ali Abdu, som kalte meg ut direkte i et brev utgitt av den statseide avisen der jeg jobbet (selv om han gjorde det under en pseudonym). Jeg kjente systemet godt nok til å vite at jeg gikk på et tau, ettersom de fleste av vennene mine også hadde blitt satt i varetekt for grunnløse beskyldninger. Derfor prøvde jeg umiddelbart alle midler for å forlate landet på en trygg måte (som i Eritrea, er nesten umulig), men presidentens embete ble flere ganger avslått forespørslene mine om å komme og studere i USA. Til slutt kunne jeg trekke noen strenger for å få tillatelse til å dra på studietur til Sør-Afrika i 2012, og det var her jeg reiste til USA. Jeg har ikke vært tilbake til Eritrea siden. Noe ironisk nok søkte Abdu selv senere asyl i Australia.
Jeg kan trygt si PEN Eritrea, som ble opprettet i oktober 2014, har oppnådd mye i sin korte eksistens, til tross for mangel på ressurser og spredning av de aktive medlemmene. Siden vi mangler midler til lovlig å representere noen, er de fleste journalister vi har logget under feilstavede navn. Konsekvensen av dette er at det har gjort postene våre unøyaktige, og det er noe vi jobber for å avhjelpe. Takket være promoteringen vår, begynte noen av disse glemte journalistene å innta sin rette plass, for eksempel Idris “Aba-Arre” Said, Dawit Isaak og Amanuel Asrat som vant Oxfam Novib / PEN Awards for ytringsfrihet i 2016. Alle tre ble hedret med tomme stoler på ICORN Network Meeting & PEN International WiPC Conference som fant sted i byen Lillehammer (Norge) fra 31. mai til 2. juni 2017.
PEN Eritrea for øvrig og jeg selv utfordrer statlig sensur og undertrykkelse bare ved å sette fakta i orden. Diktatorer trives med å spre feilinformasjon, og dermed uroligheter med tall, navn og personlige kontoer. I tråd med vårt større oppdrag har jeg også skrevet for forskjellige medier, hovedsakelig om Eritreas grove overgrep mot menneskerettigheter og friidom (for å bruke en misdannet variant av ordet) uttrykk.
Eritreiske forfattere Amanuel Asrat, Idris “Aba-Arre” Said, og Dawit Isaak blir hedret med tomme stoler på ICORN Network Meeting & PEN International WiPC Conference som fant sted i Lillehammer (Norge) fra 31. mai til 2. juni 2017
Hvem er noen viktige eritreere som holder liv i kulturen i landet, om ikke fra utlandet? Hvem er noen bemerkelsesverdige samtidsforfattere, regissører eller artister?
Det er mange store forfattere som forblir lokale fordi flertallet skriver på morsmålene, hovedsakelig Tigrinya og arabisk. For eksempel den første eritreiske romanen, av Gebreyesus Hailu, som opprinnelig ble utgitt i 1950, vakte bare oppmerksomhet og lesertall nylig da den ble oversatt til engelsk under tittelen The Conscript i 2012. Selv om han fortsatt er oversatt, var Beyene Haile en stor romanforfatter og dramatiker; som Alemseged Tesfai. Ribka Sibhatu og Saba Kidane er også noen av Eritreas fineste kvinnelige forfattere. Eritreisk-britiske Sulaiman Addonia er en annen fremtredende forfatter som skriver på engelsk. Haji Jabir, som har utgitt tre romaner på arabisk, er også en annen kjent eritreisk forfatter. Poeten og utøveren Reesom Haile ble også kjent og oversatt.
Les Abraham Tesfalul Zeres novelle “Flagellates” fra vår globale antologi her.
