Som en del av serien "20 litterære oversettere under 40 år" intervjuet vi spanskspråklige litterære oversetter Heather Cleary.
Spesialiserer seg i: moderne og moderne latinamerikansk litteratur
Nyere oversettelser: Poems to Read on a Streetcar av Oliverio Girondo (Argentina); The Dark av Sergio Chejfec (Argentina)
Ekstrakurrikulær: Medstiftet Buenos Aires Review
Les: “Among the Dead” en novelle av den kubanske forfatteren Ernesto Hernández Busto
Hva oversetter du for øyeblikket?
Boken jeg jobber med akkurat nå er den meksikanske forfatteren Martín Solares Don't Send Flowers, et politisk kyndig narco noir-sett i den fiktive byen La Eternidad, på bakgrunn av politiets korrupsjon og kartellvold. Jeg har hatt det veldig fint med å utforske rytmene og svingene i denne typen forfatterskap, spesielt fordi romanen bryter med konvensjonene om detektivfiksjon på noen interessante måter. Etter det går jeg videre til den meksikanske forfatteren Mario Bellatins Fru Murakamis hage for Phoneme Media og den argentinske forfatteren Roque Larraquys Madrivore for Coffee House Press.
Hvilken tilnærming eller prosedyre tar du når du oversetter?
Det varierer fra bok til bok: noen ganger vil jeg lese rundt en oversettelse først (jeg gleder meg til Larraquy, som vil gi meg en unnskyldning til å grave dypt inn i den rare verdenen til Cesare Lombroso, grunnlegger av den italienske positivistskolen kriminologi), andre ganger vil jeg hoppe rett inn. En ting jeg alltid gjør er å prøve å finne ut hva slags plass boken opptar i sitt litterære opphavssystem, og deretter gjenskape det så godt jeg kan gjennom en høyst uvitenskapelig prosess med triangulering. Hvis det er skjønnlitteratur, ser jeg etter andre verk boken kan være i samtale med, sjangerkonvensjoner den enten vedtar eller avholder; hvis det er sakprosa, prøver jeg å finne argumentasjonsstilen, formalitetsnivået og så videre. Etter hvert får du noe som en ramme for å flytte hele saken. Denne prosessen er litt mer delikat når jeg arbeider med poesi, selv om jeg ikke abonnerer på forestillingen om at poesi er radikalt annerledes enn prosa når det gjelder oversettelse, og absolutt ikke at den ikke kan overføres. Alt er umiddelbart - det er det som gjør dette morsomt.
Hva slags verk eller regioner graviterer du mot?
Som både leser og oversetter elsker jeg bøker som på noen måte er knotete og mørke; hvis det er et øyeblikk eller to av tørr humor der, desto bedre. Dette er selvfølgelig ikke harde og raske regler; noen av mine favoritt oversettelsesprosjekter har ikke hatt noe med denne beskrivelsen å gjøre.
Hvem eller hva er noen ikke-oversatte forfattere eller verk som du ønsker å se på engelsk? Hvorfor?
Norah Lange! Hun var kjent for sin subtile, spisse poesi og prosa, samt for å hevde seg i det tradisjonelle mannlige rommet til den avantgardistiske litterære scenen i Buenos Aires på 1920- og 30-tallet; hun er imidlertid overskygget i den historiske posten, men av mennene i hennes krets (em, Borges). Hun var også gift med Oliverio Girondo, en dikter jeg har studert og oversatt i årevis, så du kan si at husholdningen har blitt litt av en besettelse av meg.
Hva er noe av den mer interessante litterære utviklingen som skjer i språket eller regionen du oversetter fra?
Feltet er litt for stort og mangfoldig til å komme med generelle uttalelser, men det har vært noen veldig interessante innslag på biopolitikk nylig: Jeg tenker på Martín Felipe Castagnets Bodies of Summer (tr. Frances Riddle) og Samanta Schweblins Fever Dream (tr. Megan McDowell), som både er umulig å klassifisere og essensiell lesing.
Hva er en nylig oversettelsesutfordring du sto overfor?
Prøver å få gale gangstermonikere til å lyde truende på engelsk.
