På Bath Festival 1966 i England tok sitar-spilleren Ravi Shankar og fiolinisten Yehudi Menuhin til scenen for å spille et sett bestående av indisk klassisk musikk. Forestillingen var den første i sitt slag. Ingen vestlig musiker hadde noen gang spilt en klassisk raga på scenen med indiske musikere før, og det markerte begynnelsen på et samarbeid som til slutt ville bringe indisk musikk til et vestlig publikum.
Ravi Shankar, Yehudi Menuhin - Menuhin møter Shankar (1966) EMI
Yehudi Menuhin ble født i New York City for russiske jødiske foreldre i 1917. Han plukket først opp fiolinen i en alder av 4 år, og viste frem et høyt talent for sin alder, fremførte sitt første solostykke med San Francisco Symphony i en alder av syv. Fra da av tok han fatt på en strålende musikalsk karriere som så ham bli en av de mest ærverdige fiolinspillerne og dirigentene på 1900-tallet.
I kontrast bestemte Ravi Shankar seg for å vie sin tid til å studere sitaren og tradisjonen med indisk klassisk musikk først i en alder av 18. Fra 1938 til 1944 studerte han under hoffmusikeren Allauddin Khan. Deretter jobbet han som komponist og reisende utøver med å bygge opp et rykte som en av Indias mest kjente musikere til dags dato.
Paret møttes først i New Delhi i 1951 da Menuhin dro til India for å spille en rekke konserter. Det var på det møtet Menuhin først hørte Shankar spille. Han ble overrasket over improvisasjonsfriheten, rytmiske og melodiske spissfindighetene som han hørte i musikken og dannet øyeblikkelig et bestemt tilknytning til den. Shankar melder og sa: 'Jeg hadde aldri før sett en vestlig klassisk musiker svare så følelsesmessig på musikken vår, ikke bare vise interesse for dens tekniske aspekter. Denne reaksjonen fra Yehudi på musikken vår og min egen reaksjon på hans personlighet var begynnelsen på et vakkert vennskap mellom oss. '
Etter at han kom hjem fra India, ble Menuhin snart den vestlige mesteren for musikken. Han uttrykte sin mening om at 'indisk musikk for lenge siden oppnådde en sammensatt sofistikering som først i det tjuende århundre, med verk av Bartok og Stravinsky, har vestlig musikk begynt å formes.'
Shankar, oppmuntret av suksessen, forlot snart India med den nye filosofien om å prøve å utdanne vestlige ører. Han turnerte Storbritannia, Tyskland og USA og spilte inn sine første langspilende plater, Three Ragas og The Sounds of India.
De to ble grunnlagt i deres gjensidige forpliktelse til musikk i løpet av det neste halvannet tiåret og likte et 'vakkert vennskap' som ofte spilte på de samme konsertene, men delte aldri scenen. Først i 1966, fjorten år etter deres første møte, kombinerte de endelig talentene sine for å opptre og spille inn med hverandre.
Menuhin hadde ansvaret for Bath Festival og han bestemte at de skulle opptre på festivalen sammen. Han var ikke kjent med indiske skalaer og var ikke vant til improvisasjon. Ikke desto mindre spilte han upåklagelig og ble den første vestlige musiker som fremførte en klassisk raga på scenen med indiske musikere.
Prestasjonen var så suksess at EMI tilbød seg å spille inn paret. Disse innspillingene ville bli den første av trilogien med tittelen West Meets East og ville sette en høy standard for tverrkulturell spilling. Den veltalende sitar- og fiolinduetten danner albumets midtstykke og gikk utvilsomt langt for å vinne dem en Grammy i kategorien kammermusikk. Det året, 1967, var det første og eneste året siden, der prisbelønte album i alle tre kategoriene rock, jazz og klassisk musikk i noen grad ble påvirket av indisk musikk. De andre vinnerne var The Beatles 'Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band og Duke Ellington's Far East Suite.
Shankar og Menuhin opptrådte igjen sammen i slutten av 1967. Denne gangen førte de indisk musikk til hele verden via TV-skjermene deres, og de spilte på FN i New York City for å feire Human Rights Day. I følge musikkolog Peter Lavezzoli kan 'betydningen av 1967 ikke overdrives når det gjelder indisk klassisk musikk som blir gjort mer tilgjengelig for et vestlig publikum', og Menuhin og Shankar var 'sjefsarkitekter for denne utviklingen.'
Menuhin og Shankar vil fortsette å ha en dyp effekt på musikken. På internasjonalt nivå oppnådde de mange gode ting både individuelt og med andre musikere. De få årene med rikt samarbeid på slutten av sekstitallet var imidlertid medvirkende til å bringe indisk musikk vestover.
