Nana Kwame Adjei-Brenyah er en skribent fra New York City som smelter sammen realisme og surrealisme for å skape fantastiske historier som føles tilholdsrike. Etter utgivelsen av sin debutsamling, Friday Black - en utforskning av rase, forbrukerisme og maskulinitet i Amerika - snakker Adjei-Brenyah om det nåværende sosiale klimaet i USA og hans personlige forhold til New York City.
Nøyaktig en måned før stemplene til gale kjøpere som sprengte gjennom butikkdører på Black Friday 2018, dukket Nana Kwame Adjei-Brenyah's Friday Black stille frem på bokhyller i hele USA. I denne samlingen av mørke, hjemsøkende historier, forestiller Adjei-Brenyah verdener der ufødte fostre besøker sine foreldre, oppslukende VR-opplevelser brukes til å spille ut rasistisk vold, og død er normen under Black Friday's vanvittige aktivitet. De er verdener som er langsiktige og karikert, men som fortsatt er påfallende troverdige.
Å lese Adjei-Brenyah er en visceral opplevelse. Måten han slår sammen det virkelige med det imaginære, minner om Man Booker-vinneren og Adjei-Brenyahs personlige mentor George Saunders, men hans stil er fortsatt hans egen. Adjei-Brenyah, som er født i New York City, og utdannet ved SUNY Albany og Syracuse University, er en av New Yorks mest lovende forfattere, og tilbyr innsiktsfull og ærlig samfunnskommentar.
Syracuse University, New York © debra hirse / Alamy Stock Photo
Kulturtur: Mange av historiene dine har en fantastisk blanding mellom det som er ekte og det som er forestilt. I hvilken grad er disse historiene basert på virkelige opplevelser, og hvordan belaster du dem med et surrealistisk element? Nana Kwame Adjei-Brenyah: Jeg følger bare historien som kommer til meg. Selv de mer surrealistiske historiene, er det ofte bare meg som konkretiserer en følelse som jeg føler på en abstrakt måte. For eksempel den første historien som vi har denne svarthetsskalaen, men for meg er det slik det føles når jeg tilpasser meg til et bestemt rom som en svart person som beveger seg gjennom verden. Så jeg bare tok det jeg virkelig følte i mitt virkelige liv og gjorde det bokstavelig. Med historiene som er litt mer knyttet til realisme, representerer jeg nærmere hvordan jeg føler meg uten å skape det innbilningen. Jeg har ikke noe annet tankesett som går inn på noen av de typene historier. Når han jobbet med George [Saunders], var en av tingene han virkelig hjalp meg med å innse at skillet er en slags illusjon. Du skriver en historie, du skriver den beste historien du kan, du lager reglene du trenger og prøver å få en slags sannhet der.
CT: I hvilken grad føler du at historiene dine har et didaktisk formål? NKAB: Jeg håper at disse historiene radikaliserer folks forestillinger. Jeg håper det er en visceral respons mot noe av volden i historiene mine. Når det er sagt, legger jeg humor i, og de engasjerer seg på historienivå fordi jeg synes det er viktig for skjønnlitteraturen. Du vil at folk skal glede seg over historien du skriver, og en del av den glede er å svare på deres bedre natur.
CT: 'The Era' og 'Zimmer Land' føles veldig dystopisk. Har du tenkt å skrive om dystopi, eller er dystopi slik den kommer ut? NKAB: Jeg har veldig få ender bestemt når jeg begynner å skrive en historie. Jeg har en stemme og en situasjon i hodet. Det ordet dystopi blir tilskrevet meg mye. Jeg tror at akkurat nå er det mennesker som lever med mer penger enn de noen gang kunne brukt, og også folk som er født inn i ingenting og lider på grunn av det. Det skjer og det er lov, og det er status quo. Jeg tror mange av de egenskapene vi kaller dystopian allerede er her.
CT: Historiene dine dekker mange kriseemner: politiets brutalitet, rase-forhold, forbrukerisme, men også maskulinitet. 'Lark Street' var en veldig rørende, hjemsøkende historie. Hvorfor valgte du å fortelle opplevelsen av en abort fra et mannlig synspunkt? NKAB: Jeg ville ikke antagelig vite hva en kvinne opplever. Når jeg skrev historien, kjente jeg igjen hvor problematisk det er å tilby en manns synspunkt, fordi vi altfor ofte bare hører mannens synspunkt. Det er viktig å gjenkjenne det. Når jeg skrev den historien, var det jeg håper jeg kom frem til hovedpersonen som innså at han privilegerer sine egne følelser, sin skyld. Og jeg tror han kommer til et sted hvor han er: 'Du vet hva, jeg er ikke den som er den viktigste stemmen i denne situasjonen.' Jeg prøver å gestikulere mot det.
Strandbokhandelen, Manhattan, New York © dbimages / Alamy Stock Photo
CT: Hvordan påvirket oppveksten i New York City deg som forfatter?
NKAB: Jeg er født i Queens, New York, i byen, men jeg dro da jeg var syv eller åtte, så jeg er like utenfor på et sted som heter Spring Valley, Rockland County. Jeg er sikker på at det påvirket meg på en måte jeg ikke virkelig kunne oppfatte, men jeg var ikke klar over noe litterært i det hele tatt da jeg vokste opp. Selv om jeg leste, leste jeg hva som fikk øynene opp for meg. Jeg ble ikke guidet av forfattere på en måte jeg noen ganger er nå. Jeg forsto ikke engang hva ordet litterær betydde - jeg vet fremdeles ikke om jeg gjør nøyaktig! Jeg var alltid rundt mange forskjellige mennesker med mye forskjellig bakgrunn, både i byen og Spring Valley. Men jeg hadde ikke sansen for å være en del av et litterært samfunn før jeg gikk på gradskole på Syracuse.
CT: Hva trakk deg til å skrive da du vokste opp?
NKAB: Jeg likte å skrive fordi det er gratis, folk kan ikke ta det bort fra deg. Jeg leste fantasy og sci-fi YA og etter hvert hadde jeg en ide som satt fast hos meg at jeg ikke kunne komme meg ut av hodet. Jeg tenkte ikke på meg selv som forfatter. Det var ikke før jeg kom på college [SUNY Albany, New York] hvor jeg skjønte at det var et alternativ å være eller prøve å tenke seg deg selv som forfatter.
CT: Og til slutt, hvor kjøper du bøkene dine i New York City?
NKAB: Three Lives and Company. Strand også.
