I følge FNs flyktningbyrå har antallet fordrevne nådd 65, 3 millioner over hele verden. I en rettidig utstilling gikk Annenberg Space for Photography sammen med FN for å produsere Refugee, en utstilling som viste frem fem fotografers arbeid som skildrer mangfoldet av flyktningopplevelser over hele verden. En av disse fotografene er Graciela Iturbide, hvis arbeid tar seerne med til hjemlandet Mexico, samt Colombia, der vandrende arbeidere og internt fordrevne urfolk sliter med å overleve under prekære forhold.
Graciela Iturbide 2015 Buenaventura, Colombia Barn i Puente Nayero spiller et improvisert bordspillfotball. Suksessen med det Puente Nayero humanitære rommet har oppfordret innbyggerne i nabogaten Punta Icaco til å begynne å organisere seg for å skape sitt eget humanitære rom.
Siden begynnelsen av 1970-tallet har Iturbides arbeid ført henne i nær kontakt med forskjellige urfolk. I det siste har hun utforsket Seri-indianernes liv og livsstil i Sonora-ørkenen og deretter Juchitán-folket i Oaxaca. Hun har også fotografert Latino-samfunn i East Los Angeles, som en del av fotobokprosjektet A Day in the Life of America.
Arbeidene hennes har lenge blitt hyllet som å injisere en magisk realisme eller poesi i hverdagen, og det er delvis kunstnerens intensjon - som hun nylig fortalte BBC: 'Min intensjon er å se på livet som om det var en del av poesien.' Samtidig anser Iturbide all fotografering som dokumentar, og kaller kameraet 'et påskudd for å kjenne verden.'
Graciela Iturbide 2015 Buenaventura, Colombia Barn leker på gaten i Puente Nayero humanitære rom. Selv om vold i det humanitære rommet har avtatt dramatisk, har samfunnets medlemmer fortsatt en risiko når de trer utenfor omkretsen for å delta på jobb eller skole.
Arbeidene som vises i Refugee treffer betrakteren i en mer ufiltrert dokumentarisk stil. Gjennom fotografens signatur svart-hvitt-bilder får seerne en kjent intimitet med opplysningene om disse folkenes situasjon - fordrevne barn i Colombia skraper sammen improviserte spill eller leker i gater som bare er bevoktet av en opptreden av sikkerhet i et provisorisk humanitært rom.
På andre fotografier tar Iturbide seerne til et meksikansk hus som drives av frivillige samfunnsmedlemmer. Migranter fra El Salvador og Honduras venter på måltider mot det større, lengre ventende spillet om å få innvilget asyl; noen forelsker seg, noen søker arbeid mens livet går i krisesenteret, hvis vegger er dekket av veggmalerier av innbyggerne fortid, minne om voldshandlinger mot innvandrere, eller historier om trass. "Å ikke ha et land, ikke å ha en identitet, det er som å miste sjelen din, " sier fotografen i utstillingens medfølgende film, som dokumenterer opplevelsene til Iturbide og de andre kjente fotografene i feltet.
Graciela Iturbide 2015 Tenosique, Mexico Dette unge paret fra Honduras møttes i krisesenteret La 72 og ble forelsket. I løpet av de nesten tre månedene de har vært på La 72, har de søkt og blitt godkjent for flyktningstatus. De er klare til å starte et nytt liv i Mexico.
Los Angeles, der showet har vært å se, har en egen flyktningkrise. Det siste året har den hjemløse befolkningen økt til 47 000 mennesker i LA fylke, hvor to tredjedeler bor i improviserte tilfluktsrom og småbyer i bygatene, melder The LA Times. I en kunstnersnakk tidligere i år på Annenberg forklarte Iturbide virkningen sivilsamfunnet kan ha når vi vender oppmerksomheten mot problemene. "Det er opp til oss, " sa hun.
Som en av de viktigste og mest innflytelsesrike latinamerikanske fotografene i hennes generasjon, viser Iturbide ingen tegn til å stoppe. Hennes ekstraksjon av poetisk fra hverdagen er kanskje akkurat det perspektivskiftet som er nødvendig for å inspirere til handling.
Graciela Iturbide 2015 Tenosique, Mexico Denne flyktningen bygger et tak over La 72 krisesenter. Veggmaleriet bak ham lister opp noen av de verste voldshandlingene mot flyktninger og migranter i Mexico, inkludert San Fernando-massakren i 2010.
